Hvordan skal du gjøre folk mest mulig utrygg? Oppskriften er svært enkel.
Offentlige etater bruker haugevis med penger på innleide konsulenter, til tross for at staten bør og må spare penger. Det finnes sikkert konsulent-honorar som kan forsvares.
Jeg kan likevel forsikre deg om at det gjelder langt fra alle. Her skal jeg gi et par eksempler på hvordan det offentlig kaster bort penger på tull. Og psykologisk utrygghet.
En stor offentlig etat har i flere år leid inn ekstern hjelp med håp om å utvikle trygghet for et par nye roller i etaten. La oss kalle ekstern hjelp for «Baugen».
Mange av de som har fått Baugen-hjelp har vært godt fornøyd, mens sikkert like mange har vært helt nøytrale til bidragene. Og så har vi de som helt klart mener det har vært bortkastet.
Samling er bra
Baugen har kjørt samlinger med 50 til 150 personer. Når så mange personer i samme rolle møtes, så vet vi jo at mange mener det var nyttig. Det ligger i samlingens natur, man møtes, man får diskutere, man lærer av hverandre og man kan ta med seg inspirasjon tilbake til hverdagen. Svært kjærkomment i disse digitale tider.
Baugen har blitt hyret inn til å lede samlinger som med stort hell kunne ha blitt ledet av ledelsen. Er det ikke derfor man har godt betalte ledere, for at man skal slippe å bruke masse penger på eksterne «ledere»?
Mitt tredje møte med Baugen, utrolig at jeg i det hele tatt stilte opp etter de to første, var akkurat like givende som tidligere. Før første seanse måtte alle 150 deltakerne trekke et kort der det stod skrevet en dyreart. For å finne de andre som hadde fått samme kort, måtte man lage den lyden dyret gjør. Min gruppe, i likhet med de aller fleste andre, fant det bedre å bare holde opp kortet slik at vi enkelt kunne finne sammen. Alt annet var for flaut for nær samtlige, så klart bortsett fra de som hadde fått katt. I tillegg til flaut, gjorde dette mange av oss utrygge. Psykologisk utrygge.
Fiskestim
Litt ut i samlingen brukte vi timevis på en øvelse som avslørte at vi i stedet for å konkurrere gruppene i mellom, burde samarbeidet. Jeg overdriver ikke når jeg skriver timesvis på noe vi enkelt kunne fått en kjapp leksjon i, eller problematisert oss frem til på under en halvtime. Hva lærte jeg bortsett fra at man lett kan kaste bort tid hvis man lar seg lure av Baugen? Jeg lærte at samarbeid lønner seg. Ikke mye å ta med seg derfra altså.
Jeg kunne beskrevet hele samlingen, men det blir for mye for psyken min å gå gjennom på nytt. Traumet var stort nok i dagene etter samlingen.
Jeg må likevel ta med at vi i en såkalt ice-breaker, altså noe som skal lette på stemningen, måtte stille oss på rekker og gjøre samme bevegelse som den som stod fremst gjorde, slik fiskestimer kanskje gjør. Det var i alle fall det Baugen-folket sa. Veldig lite nyttig, men veldig flaut. Så var det mye sang. Mye sang og bevegelse, eller dans som noen vil kalle det. Masse sang, med låter av kjente artister der Baugen over flere samlinger med kanskje en tredjedel av deltakerne, hadde laget egne tekster som de som hadde vært med på hele programmet kunne synge med. Vi andre ble stående og se på. Det ga ikke mer trygghet. Det ble også tid til pauser. Heldigvis. For å være ærlig, var pausene det eneste nyttige. Da fikk jeg snakket med kolleger jeg sjelden møter, og vi fikk diskutert fag.
Som en av mine kolleger sa etter samlingen: «Dette var den minst nyttige samlingen jeg har deltatt på i voksen alder». Det er ganske godt sagt, men ikke helt presist. For mens samlingen var totalt bortkastet, kostet den flesk: vi var samlet 150 personer, og minst 50 av deltakerne satte igjen med null faglig utbytte.
Lite for pengene
Hva er kostnadene for en slik samling med 150 fagpersoner? En samling over to dager blir 15 effektive arbeidstimer, for 150 personer, totalt 2.250 timer. La oss si at snitt timelønn for mine kolleger er på 300 kroner. Alene utgjør det 675.000 kroner. Så kommer kostnader for reise fra hele landet, pluss kost og losji, det vil si hotellovernatting på ett eller to døgn alt etter reiserute. I tillegg kostet innleie av Baugen. Det blir for mye å ta inn over meg til at jeg orker å regne på det. Summen vil uansett ikke være til å tro.
Den samme etaten gjennomførte for noen år siden et annet kurs for om lag 50 kolleger av meg. Utbyttet var det samme.
Det eneste jeg husket, som jeg skulle ønske jeg hadde glemt, fra den samlingen var at vi ganske fort ble beordret til å gå rundt i et stort rom uten å være borti noen. Først med øynene lukket, og så oppsøke noen som vi følte oss trukket til. Har du hørt noe sånt visvas før? Det villeste var at en av oss satt i rullestol og kunne så klart ikke gå rundt, enda mindre ha øynene lukket. Det ble sure miner fra sjefen når det var noen som ikke gjorde som hun sa. Begrunnelsen var at dette var en veldig fin øvelse for å bli psykologisk trygg. Nettopp.
Ingenting av dette var verdt pengene. Det er sløsing av beste merke, men ingen har sagt i fra. Fordi ingen følte seg psykologisk trygge nok til å gjøre det.